LILLE JULAFTEN, bråååått

Jeg er verdens beste tante. Jeg har feber og halsbetennelse (derav blogginnlegg) og idag har jeg vært barnevakt. Musikken på Disneychannel og maset om å leke hund og katt eller hest, eller hva nå enn det var, irriterte meg. Så jeg slo på julemusikk og fikk ungene til å pynte juletreet. SCORE! De storkoste seg. Brått var jeg gammeltanta som klappet i hendene etter hvor fint plastiktreet ble etterhvert som det fikk på seg røde kuler. Litt vemodig akkurat det der.

Prøver å lære de kunsten å posere foran cam, men ble ikke møtt med særlig entusiasme der gitt. 

Ellers har jeg og Ada prøvd å komme i julestemning ved å spise vafler, drikke julebrus og krølle håret en helt random søndag i Desember. Det funka ei, så jeg har gitt opp. Etter i morgen er det over uansett. Skjønner ikke hvorfor vi stresser sånn med den stemninga. Liker meg forresten best sminkefri på cambilder. 

Min usedvanelig gode hukommelse kom brått på at jeg skulle ha sittet i tannlegestolen i går, klokken 09.30. Det satt jeg lettere sagt ikke. Det første jeg gjorde var og trøstespise seig sjokolade, itilfelle det finnes bot for og ikke møte opp. Kanskje de borrer to ganger ekstra eller noe, bare på pur f. Tenker jeg later som jeg aldri fikk brevet fra de jeg! Flink Vilde.

Mess

Hver eneste skolestart setter jeg meg selv skyhøye mål om og bli en ny og bedre person. Leksene skal gjøres minst to dager i forveien, om ikke før vi har fått de utdelt og orden skal i det hele tatt være mellomnavnet mitt. Men når jeg kommer til stykket innser jeg atdet verken fysisk eller psykisk er mulig og bli en ny person. Litt vel dypt, men jeg kommer alltid til å være den som prioriterer uting framfor det fremtidlige mellomnavnet mitt.

Mao. kommer jeg alltid til å være hun som sover med tomme potetgullposer og tomflasker i senga, som legger de uspiste matpakkene fra gårsdagen i nattbordskuffen, for at mamma ikke skal bli heartbroken og slutte og smøre lunsjen min som jeg egentlig elsker, og hun som har fått seg et eget roterom (les: walk-in-closet), som jeg forøvrig ikke har vært i på en stund, grunnet at døra, som at en eller annen idiotisk grunn går innover, ikke vil gå opp.



I følge mitt søvnbehov bør jeg legge meg med potetgullposen min nå. Kl. 05.00 ringer forhåpentligvis vekkeklokken. Savnern. Har ikke hørt fra han siden torsdag. Fredag valgte han nemlig og være badass mot meg.

Hurray

Jeg håper mediagutter ikke lar buksa si gnage i rumpa, lar håret sitt leve et eget liv og drar tørre fleiper om alle som kun er eier av photoshop 2.0. Og dersom det viser seg at de er av den typen med ett øyenbryn, begynner jeg å gråte. Akkurat som jeg gjorde i stad når jeg takket ja til plassen ved medier og kommunikasjon i Fredrikstad. Jeg har alt for mange fordommer mot folka i den hvite og røde byen der, så hurra meg og skål for den.

Er det en ting i hele verden jeg ville dratt med meg til bilær-og-båter-de-tutær-og-bråkær-byen, er det hun ekstremt pene og blurry brunetta på bildet.

Jobb

Døgnrytmen skriker etter meg, eller kanskje det er omvendt. Noe er ihvertfall galt når jeg ligger her kl. 3 om natten, like våken som en 5 år gammel snørrete gutt i en lekebutikk med grønn genser, ADHD og mellomrom mellom tenna. Greit nok, det er sommerfeie, men når man har en jobb som venter på deg om få timene, bør man kanskje ta skriket på alvor. Bingo! Jeg har et problem. Derfor blogger jeg nå. Har skjønt det er det som skal til, et problem. Det er liksom greia mot å blogge. Sett at jeg helst skulle blogget om mindre relevante ting som at jeg lukter hårfjerningskrem, og at jeg snart setter ut en annonse på bikkja mi på ebay. Eller Finn.no.
Legger ut et random søtt bilde, bare fordi han er så hunk der!

Faen

Grunnen til at jeg fremdeles føler en liten trang til å skrive noe her på bloggen, tross mangel på inspirerende ord og kloke synspunkter jeg kan dele med leserne mine, er fremdeles uklar. (...) Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg har da vel ingen lesere. Alikevel tvinger jeg den høyre og venstre hjernehalvdel til å sammarbeide. Lar fingrene mine kort og ubekenktsomt skrible ned brukernavn og passord, og uten mål og mening sitter jeg her. Tom for ideèr. Tom for lesere. Kanskje jeg burde ta en tur i speilet, titte strengt inn i øynene på speilbildet, og fortelle at drømmen om en glamourøs blogger kun eksisterer lysår unna handling? DON'T THINK SO!



Og sånn ellers vurderer jeg hvordanblilikefinsommeg.blogg.no. STAY TUNED!

17 mai helgen overstått.
Regn, sprengkalde fingre, febrilsk leting etter et spisested I BUNAD og for å ikke snakke om bunadsko. Stresse til og fra en hel del steder og mestre og spise 3 måltider.
Herregud, og jeg var ikke i nærheten av å så mye som lukte på en pølse i tørr lompe, rennende is eller et kakestykke engang. Deretter hjem og skifte for tredje gang, komme seg opp og danse og være sosial (som om jeg ikke allerde hadde vært det) Og høydepunket på hele Norges nasjonaldag anno 08, var ved midtnatt da en etterlengtet bil kjørte hjem svette, dvaske og overblide jenter.
Hvorvidt dagen var bra eller ikke, har jeg ikke funnet en konklusjon på enda. Samma kan det være. Jeg gjorde ihvertfall nok til å våkne opp med såre og støle ben, på en hard sovesofa, søndag formiddag.

Pen som få. Dette er fra den 16, vel og merke.

Når det er sagt, la jeg ikke merke til verken et pakistansk, svensk eller russisk flagg for den saks skyld, under barnetoget. Bra. Ikke at jeg ville latt trynet deres og knyttneven min få gå på en kort og brutal date, men jeg hadde bare ikke sett poenget. Det er snakk om èn dag i året, hvor vi vil være patrioter og elske vårt griske og selvopptatte land. For all del, veiv i vei med flaggene deres de 656 (?) dagene resten av året, for å provosere og vise oss hvor lite Norge egentlig gjør for intigrering. For... det er vel mer sannsynlig at det er grunnen til at dere vil sprade rundtmed flaggene deres på 17 mai, og ikke av ren kjærlighet. Um... vel.